Hvorfor går vi i kne for historien om våpenet, når historien om samlerposen, lommeboken og hjemmet er eldre? Og hvis man ikke ønsker å være et menneske i en sivilisasjon hvor man bare fortsetter å drepe, hvem kan man da slå følge med?

En roman er grunnleggende en uheroisk form for historie. Dens vidunderlige romlighet gir mulighet for å la elementer stå i forhold til hverandre på uhierarkisk vis. Vi glemmer det bare, fordi våres kultur så lenge har gått i kne for fortellingen om helten og våpenet - og glemt det tilfredsstillende som skjer når man legger en helt i en historie formet som en pose i stedet for en trone. Plutselig ligner han en potet.