Dit kompasset peker består av ti noveller. I fortellingene undersøker fribyforfatter Sanaa Aoun kjønnsroller og kunstnerroller mot en kosmopolitisk bakgrunn herjet av krig. Det er sterk kost, men ofte like mye på grunn av det som ikke blir sagt, som det som blir sagt. Aouns forfatterskap preges av sansen for det absurde og uventede, den stadige tøyingen av grensen mellom fantasi og virkelighet.

I sentrum av historiene står forskjellige kvinner, men også livløse gjenstander som fyller så mye plass at de utvikler seg til levende, fullformede karakterer. Syria har ikke alltid vært det landet vi forbinder det med nå, et land dypt merket av krig. Det er dermed heller ikke bare dette landet som skildres i Aouns noveller. Konsekvensene av krig runger riktignok som ekko gjennom hele boken. Det er de to mødrene, Rose eller Dalal, som har mistet barna sine. Det er den unge jenta som ikke lenger har en anledning til å kle seg i elegante klær, som ikke lenger kan finne helt vanlige ting i butikken, som en fotball, sykkel eller mobiltelefon. Det er personen som må gå gjennom hele telefonlista og kaste telefonen før hun flykter, som må vurdere hvilke numre som hun trenger å beholde i sitt nye forestilte liv. Men ofte befinner krigen seg helt i bakgrunnen for handlingen. Det er en ny hverdag, en ny normalitet som preger menneskene i boken. Dette eksperimenterer også Aoun med. Ved hjelp av metaforer, overraskende omveier og assosiasjoner, veksler hun lekent og uærbødig mellom fakta og hendelser med vidt forskjellige alvorlighetsgrad. Hun skaper også spesifikke situasjoner, som gjerne reflekterer aspekter ved den syriske tragedien, men bringer disse til ofte absurde, komiske ytterpunkter. På denne måten er virkelighet og fiksjon hele tiden i spill i novellene, hvor man som leser både må forholde seg til virkeligheten og behovet for å omgå den.