En av de mange «vendingene» i russisk politikk, kultur og samfunnsliv fra omkring årtusenskiftet er den vi ser i kulturpolitikken, og da kanskje først og fremst i historiepolitikken og minnekulturen. Eksempler fra de siste tiårenes lærebøker i historie, minnesmerker og utstillinger viser hvordan fortiden for styresmaktene fremstår som en ressurs. Historien blir en symbolsk kapital, der patriotisme, historisk kontinuitet og nasjonal enhet står i høysetet. Også litteraturen kan ses som en del av den kollektive erindringskulturen, om enn med en mindre tydelig agenda.

Tradisjonelt har skjønnlitteraturen og dens forfattere spilt en viktig rolle i russisk samfunnsdebatt, og på 2000-tallet har elementer av denne tradisjonen gjenoppstått i nye former. Denne boken analyserer russiske prosaverker fra 1999 til 2018 med henblikk på hvordan de tematiserer, bearbeider eller setter spørsmålstegn ved fortiden, både det 20. århundrets totalitære erfaringer og den fjernere fortiden, tilbake til 1400- og 1500-tallet. Litteraturens bud om hvordan man skal få bukt med historien er sjelden enkle, men desto mer spennende.