I dette verket byr den sveitsiske 1700-tallsfilosofen Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) på seg selv og sitt eget liv, fra barndommen i Genève via Akademipris og berømmelse i Frankrike til år i eksil og en alderdom preget av bitterhet og nag. Hans Bekjennelser rommer alle former for selvskildring, fra barnlig fryd til bunnløs fortvilelse, fra nådeløs blottstillelse til rungende forsvarstaler. Gjennom språkets ressurser, dyp selvinnsikt og hemningsløs oppriktighet ville Rousseau foreta seg noe ingen før ham hadde gjort: «vise et menneske i naturens hele og fulle sannhet, og dette mennesket skal være meg.» Både i form og innhold speiler dette verket et motsetningsfylt sinn; en følsom opprører og en revolusjonær romantiker.

Ved siden av studiet av sitt eget jeg tegner Rousseau en rekke levende tidsbilder med stor spennvidde, fra Paris' salongkultur til livet på landet, fra fransk opera til kontoristers kår. Med disse en gang så skandaløse og genre-fornyende memoarene skulle han bli grunnlegger av og inspirator for nærmest all senere bekjennende litteratur i Europa, like inn i vårt årtusen.