«Så nå er det avskjedsseremoni?» sa Sartre, da vi tok farvel for en måned på begynnelsen av sommeren. Jeg ante allerede hvilken betydning disse ordene en gang kom til å få. Sere.monien varte i ti år, og det er disse ti årene jeg forteller om i denne boka.»

«I hele sitt liv satte Sartre spørsmålstegn ved seg selv; samtidig som han var klar over det han kalte sine 'ideologiske interesser', ville han ikke fremmedgjøres gjennom dem; det var derfor han ofte valgte å 'tenke imot seg selv', og anstrenge seg veldig for å 'brekke bein i hodet'. Begivenhetene i -68 som han deltok i og som berørte ham dypt, ga ham anledning til en ny revisjon; han følte seg imøtegått som intellektuell, og i de to årene som fulgte ble han drevet til å reflektere over den intellektuelles rolle og endre den oppfatningen han hadde om den.

Han uttalte seg ofte om det. Inntil da hadde Sartre oppfattet den intellektuelle som 'den praktiske kunnskapens tekniker', som var splittet av motsigelsen mellom kunnskapens allmenngyldighet og særegenheten ved den dominerende klassen han var et produkt av; på den måten legemliggjorde han den ulykkelige bevissthet, slik Hegel definerer den, mens han beroliget sin samvittighet med selve denne dårlige samvittigheten, mente han at den tillot ham å stille seg på proletariatets side.»