Ellevte roman, bok atten:
En morgen i slutten av august står Bjørn Hansen på Kongsberg jernbanestasjon og venter på sønnen sin. Han er blitt femti år, og det er fire år siden han forlot Turid Lammers, kvinnen som i sin tid var årsaken til at han reiste fra kone og barn og flyttet til Kongsberg for å følge «drømmen om stjålen lykke». Men heller ikke møtet med sønnen fyller Bjørn Hansens tilværelse med det innhold som han lengter etter, og i protest mot livet tenker han ut en plan for å virkeliggjøre sitt store Nei.

17. roman:
I 17. roman møter vi Bjørn Hansen igjen, nesten tjue år senere. Han har blitt pensjonist og har for lengst sonet ferdig en fengselsdom for forsikringssvindel. Siden har han prøvd å gå under jorda, og forbi der, i stillhet, så godt det lar seg gjøre. Men nå bestemmer han seg for å ta kontakt med sønnen sin, som han ikke har sett på femten år.

Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen:
Bjørn Hansen, 77 år, en olding nærmest, bor alene i en ettroms leilighet på Grønland. Nyheter interesserer ham ikke lenger. I frykt for å gå glipp av dødens alvor, griper han til sine himmelske forestillinger og samtaler med dem som har gått foran ham. En dag banker svigerdatteren på Bj. Hansens dør. Med seg har hun Bj. Hansens barnebarn Wiggo, som skal begynne å studere ved Universitetet i Oslo, og som hun har bestemt at skal bo på hybel hos sin farfar.
Dette er Solstads 19. roman, og den tredje romanen om Bjørn Hansen. Med det blir trilogien om kemneren fra Kongsberg stående som et av Solstads hovedverk.