"Vi vet at avstand eller strekning delt på tid er lik farten til et objekt, og etter at du dro, bruker den gamle bilen vår lengre og lengre tid på å få far hjem om ettermiddagen. Vi vet at musene i fellene ikke alltid dør med en gang, men etterlater deler av seg selv, og en gang fant vi en ørliten fot som vi kastet i søppelspannet. Vi vet at lynet slo ned for ti år siden i det gamle treet nede ved veien, og det er derfor det er blitt et sølvtre. Vi vet at Nielsen har to tenner på toppen av hverandre, og at han aldri drikker alene for da glemmer han å ordne med kveldsstellet til kuene. Vi vet at du likte å få moset banan på en liten skje, du beveget leppene til du hadde kvernet ut nesten all mosen, øynene dine klare og nesten gjennomsiktige fikk oss ofte til å tenke på istapper eller regn."

"Når vi synger" foregår på syttitallet. En ung jente, Agnes, betrakter voksenlivet og sin egen familie etter foreldrenes tap av et spedbarn. Fortellingen er en henvendelse til det navnløse barnet. Et fosterbarn kommer inn i familien som et håp, men foreldrene klarer ikke gi den omsorgen som trengs. Krenkelser - og samtidig utprøving av egen seksualitet - blandes og gir sammen en mørkere tone til Agnes' lengsel etter nærhet og en slags trøst.

Merethe Lindstrøm kan som ingen andre vise fram livets skjørhet. Hennes lysende vakre, ømme og presise språk er med på å gjøre "Når vi synger" til en leseropplevelse utenom det vanlige.