Jentene i klassen til Ada er idioter, moren hennes skjønner aldri helt hva hun mener, og storesøsteren snakker plutselig veldig mye om feminisme. Læreren foreslår at Ada skal prøve å ikke la seg irritere av alle rundt seg, men det er ikke så lett som det høres ut som.

Den eneste som forstår, er farmor - som viser seg å være mye mer enn den litt skumle, gamle damen som alltid skal sole seg toppløs. Sammen med henne får Ada tenke større tanker, hun kan stille vanskelige spørsmål og hun tør etter hvert også å snakke høyt om Victor. For kan det virkelig være sånn at hun begynner å bli forelsket? Hva er i så fall meningen med det?