Alex Majoli har fotografert begivenheter og ikke-begivenheter - politiske demonstrasjoner, humanitære kriser og stille hverdagslige øyeblikk - i åtte år, og over mange kontinenter. Det som samler bildene er en følelse av teater. Av at vi alle er skuespillere, og spiller de rollene som historien og omstendighetene krever av oss. Majolis bilder er resultatet av hans egen rolle. Han går inn i en situasjon ved at han og assistentene langsomt setter opp kamera og lys. Denne aktiviteten er en del av selve skuespillet, observert av dem som til slutt kommer til å bli fotografert. Majoli starter å fotografere, og gir ingen direksjon til menneskene foran kamera. Dette kan pågå i tjue minutter. Eller en times tid. Menneskene rundt dem tilpasser sine handlinger med forventning om bildet som skal bli tatt. De raffinerer kanskje selvbevisst sine bevegelser. Eller kanskje ikke. Representasjonen av dramaet og dramaet i representasjonen blir ett. Blitzen er et øyeblikk, og mye sterkere enn dagslyset, men alt dette lyset gjør verden til natt, eller månelys. Verden ser ut som en opplyst scene. Alt ser ut til å skje ved dagens slutt. Akkurat idet verden burde sove, spiller den seg selv ut i en forsterket forestilling. Vi ser aldri egentlig menneskene eller stedene; vi ser lyset de reflekterer. Og dette lysets karakter påvirker hvordan vi forstår dem.

-David Campany (fritt oversatt)