Vivian Gornick anvender i denne boka den samme intelligensen, ærligheten og innsikten som preger memoarene hennes, på en analyse av betydningen av kjærlighet og ekteskap som litterære temaer i det tyvende århundre. Hun undersøker arbeidet og livet til flere forfattere hun beundrer - inkludert Grace Paley, Willa Cather, Jean Rhys, George Meredith, Jane Smilay, Richard Ford og Andre Dubus - for til slutt å konkludere med at kjærlighet, seksuell tilfredsstillelse og ekteskap nå er uttømt som metaforiske uttrykk for suksess og lykke. Ved å favne dybdene i almenn erfaring og bredden i det tyvende århundres litteratur bygger hun et argument som er like mye definert av diskurs som av kraften i språket hennes, som er elegant plassert mellom objektiv kunnskap og subjektiv erfaring. I disse elleve essayene kommer hun fram til at det er, for de fleste forfattere, som for de fleste lesere, dramaene i våre egne sinte og redde selv, i kjærlighetens nærvær, som er vår tids fremste interesse. 

En slående original og tankevekkende samling fra en kanonisk kritiker.