Bernhards memoarverk er befriende nok ikke historien om kunstnerens utvikling av typen "Hvordan jeg ble så flink". Det er snarere et mørkt verk preget av raseriet mot Østerrike generelt og hjembyen Salzburg spesielt, denne "tvers i gjennom menneskefiendtlige arkitektonisk-erkebiskopelig-idiotisk-nasjonalsosialistisk-katolske dødsjord". Men viktige motiver er også Bernhards kompliserte familierelasjoner, særlig det ambivalente forholdet til moren og hengivenheten overfor den anarkistiske bestefaren, og den etterhvert fremskridende lungesykdommen. (Den kronologiske rekkefølgen er slik: Årsaken, Kjelleren, Pusten, Kulden. Den første boka, Ett barn, er skrevet sist, og kan betraktes som en frittstående prolog.) Anbefales sterkt!