Forlagets omtale:

Del to av Tamiko Nishimuras fotografiske reise gjennom 1960-1980-tallets Japan.

Den japanske fotografen Tamiko Nishimura har aldri sluttet å reise, og har heller aldri sluttet å dokumentere reisene sine gjennom fotografier. Siden sin første fotobok Shikishima i 1973 har hun fortsatt å utvikle sin egen snapshot-stil, hvor hun fanger sine omgivelser, sine inntrykk og sitt personlige liv i brilliant komponerte fotografier. I denne bok nummer to med snapshots, tatt mellom 1968 og 1989, tar Nishimura oss med, sammen med sin lille datter, til Okinawa, Tohoku, Hokkaido, Joto- og Johokuområdene i Tokyo, og mange andre regioner i Japan. I hvert av bildene klarer hun å veve sammen flere lag med historier og tilstander; bildene gjenspeiler både den ytre og hennes indre verden.

"Mens vi gikk langs stranden så vi en enslig kvinne som samlet tang på steinene i den kalde vinden. Hun la merke til oss og gav oss noe ferskplukket tang i en plastpose. Da vi hadde ankommet overnattingsstedet vårt ba jeg eieren om å tilsette tangen i misosuppen vår til middag. Aromaen av sjø var velduftende; jeg var takknemlig for dens utsøkthet." - fra Tamiko Nishimuras etterord.

Med denne boka kuraterer Paul Graham en subtil tese og et revitaliserende manifest for fotografiet. De dynamiske og diverse arbeidene samlet her fremmet en skamløs, men ikke ukomplisert, dedikasjon til virkelighetens brilliante floke. Uten å fristes av studioets kunstighet eller den konvensjonelle dokumentarens restriktive krav forteller disse kunstnerne historier med åpen slutt som skifter, vrir og forgrener seg, uløselig koblet på livet som det faktisk er. Inkludert er Gregory Halperns californiske drøm i våken tilstand, ZZYZX; Vanessa Winships ambulerende utøvelse av empati der hun "dances on Jackson"; de menneskelige ansamlingene fra Curran Hatlebergs Lost Coast; Stanley Wolukau-Wanambwas rike og mangfoldige One Wall a Web; det dødelighetspregede Amerika i Richard Chois What Remains; RaMell Ross' visjonære dokumentararbeid South County; samarbeidsprosjektet Index G av Emanuele Bruti & Piergiorgie Casotti; og Kristine Potters desorienterende utforskning av det amerikanske landskapet og maskuliniteten i Manifest. Alle disse arbeidene er ført sammen i harmoni og opplysende dissonans, av Graham som egger fram en ny fotografisk form. Tittelen (But Still, it Turns) er de ordene som Galileo visstnok mumlet etter å ha blitt tvunget til å trekke tilbake sine observasjoner om verden; det vi kan se her, er med Grahams ord " hele verdens uendelige sammenfall.".
Boka inkluderer essys av Paul Graham, Rebecca Bengal, RaMell Ross, og Ian Penman.

Utgitt i forbindelse med en utstilling på International Center of Photography (ICP), New York, 4. februar - 9. mai, 2021.

Dette er en samling av Miyako Ishiuchis tidligste fotografier. Hun oppdaget bildene tilfeldig mens hun forberedte en soloutstilling på Yokohama Museum of Art. Bildene ble tatt i Ishiuchis dagligliv, og fremkalt i et provisorisk mørkerom i hennes foreldres hus. Svarthvittbildene "fremkaller ingen nostalgi, ingen sentimentale minner; de fremstår i stedet som mystiske bevis på dybden i de tiårene som ligger mellom den tiden og mitt liv i dag," skriver Ishiuchi i etterordet sitt, og legger til "Selv om jeg fremdeles syns de er ufullkomne, ser jeg at jeg allerede hadde det blikket som fikk meg til å skape "Yokosuka Story", "Apartment", og "Endless Nights".

I januar 2020 mottok Alec Soth et brev fra Chris Fausto Cabrera, en innsatt i fengselet Minnesota Correctional Facility i Rush City, hvor han spurte fotografen om å engasjere seg i en dialog. Dette var startskuddet for en innsiktsfull korrespondanse over de neste ni månedene som, mot en bakgrunn av Covid 19-pandemi, Black Lives Matter-bevegelse og en voksende uro, går inn i kjernen av samtidens Amerika. Gjennom utvekslingene deres av presonlige historier og felles referanser - fra Ralph Ellisons The Invisible Man og Andre 3000 til Robert Frank The Americans og Rilkes Brev til en ung dikter - utviklet det seg en sår undersøkelse av kunstens og fantasiens forløsende kraft, om rettferdighet og pålitelighet, om livet på innsiden av amerikanske fengsler, og om empatiens og nysgjerrighetens forbløffende evne til å bringe to mennesker sammen. 

Som ung gutt lekte fotograf Bjørnar Øvrebø ofte langs den utilgjengelige og ukjente elvebredden til Oslos lengste elv, Alna. Minnene fra dette inspirerte denne boka. I fire år fotograferte han det skumringsfylte, og av de fleste oversette, skogslandskapet her.

Som følge til storformatfotografiene til Øvrebø er en tekst skrevet av den norske poeten Torgeir Rebolledo Pedersen. 

 

"Alt jeg gleder meg til er helgene, og noen ganger suger de like ille som uka gjør. Gud det er så forbanna kjedelig!! Når jeg våkner om morgenen føler jeg meg som om jeg er 99 år gammel!! Jeg er så trøtt og lat og ulykkelig. Jeg er bare 15 år, hva er galt med meg, hvorfor er jeg så ulykkelig? Verden er så føkka! Folk er så føkka! Jeg er så føkka eller som broren min ville si, "du er et misfoster!""

Boka tar tittelen sin fra en sang av The Smiths: “What she said was sad / But then, all the rejection she’s had / To pretend to be happy / Could only be idiocy.” Bildene oppsto som portretter Deanna Templeton tok på gatene i USA, Europa, Australia og Russland, hvor hun fanget kvinner i ungdomsårene: pønkere og utskudd hvis opprevne jeans og strømper, tattoveringer og hårfrisyrer står som et testamente over denne overgangsbevegelsen i livene deres, mens de navigerer seg gjennom tenåringslivets intensitet. Templeton vokste opp i et helt annet miljø som ungdom på 1980-tallet, men hun gjenkjente i disse jentene noe av det universelle i jenters tenåringstid, siden de kjempet med lignende skuffelser og utfordringer som hun selv opplevde som ung. Boka kombinerer disse moderne portrettene med flyereog egne dagbokssider fra tenårene fra midt på til sent 1980-tall, hvor den kjente erfaringen av å vokse opp legges fram i all sin motsetningsfullhet, humor og patos.

 

Med denne boka vender Rinko Kawauchi sitt fotografiske fokus tilbake til sitt personlige univers som omgir henne. Etter bilder av blå himmel og en skimrende elv begynner boka å knyte dypt avgjørende hendelser, som fødselen av datteren hennes, sammen med dagligdagse øyeblikk. Gjennom hele boka dokumenterer Kawauchi ikke bare sitt barn som vokser opp og oppdager sine omgivelser, men fanger også den følelsen av uhemmet nysgjerrighet og posoitivitet overfor verden. Gjennom sin linse viser Kawauchi oss skjønnheten i naturen - i små skapninger, enkle planter, bladenes mønster, i rødfargen i en knopp som springer ut om våren - og i daglig hverdagsliv. Innimellom finner vi korte tekster av Kawauchi, som belyser allestedsnærværenden til hennes datter og den rå, rikelige vitaliteten som hun kroppsliggjør. 

Områder kalt forsteder er omsluttet av en forstyrrende atmosfære. Selv om folk bor her, fins det ingen følbare tegn til menneskelig liv. Kankje fordi mange av de som bor her ikke har røtter på stedet; de kommer fra et annet sted. I Yoshihiko Saitos fotobok Milestones er denne foruroligende atmosfæren fra forstedene fanget i bilder som gir seeren en behagelig følelse av frykt og dysterhet.

"Jeg er ikke født her, og jeg føler meg ikke spesielt kyttet til dette stedet. Jeg har til og med glemt grunnen til at jeg flyttet hit en gang. Jeg prøver å akseptere det faktum at jeg bor her for tiden, og jeg går omkring og repetitivt avbilder interiører av imaginære linjer." (fra etterordet)

En fotobok med en fysiologisk og humanitær tilnærming, gjennom Hilde Aagaards turer i Hellas. En serie bilder i nær cinematiske narrativer åpenbarer det mystiske og spirituelle forholdet mellom menneske og natur, og deres sammenveving.

Denne boka forteller om den japanske megabyen gjennom små øyeblikk fanget på svarthvittfilm. Den består av 70 bilder tatt siden Otsuka begynte med gatefotografi i Tokyo i 2003. Hennes fotografiske stil fokuserer på tilforlatelige, hverdagslige scener, som utstråler en subtil energi. Hun er veldig opptatt av å balansere mellom subjektene i bildene og deres omgivelser, og avbilder menneskenaturens indre mekanismer, fra glede til sinne, tristhet og tomhet.

Siden 2015 har John Divola lagd fotoprosjekter i et forlatt boligkompleks fra luftforsvaret i Victorvill, California. Ved å intervenere i bygningenes ubrukte interiører med spraymaling, og så fotografere de modifiserte scenene, skaper han arbeider som befinner seg i en interessant krysning mellom fotografi, skulptur og installasjon. Bildene i denne boka stirrer ned forlatte korridorer mot mørke former som Divola har malt i enden av gangen. Gjennom lagvis av maling, støv og gips utøver de en umiskjennelig tiltrekning på seeren, og antyder samtidig skjebnens deterministiske krefter og den forsvinnende muligheten for flukt. Divola arrangerer og plasserer disse bildene i boka som et gjennomtenkt objekt, og leder betrakteren på en tilfeldig og fortryllende reise gjennom de forlatte lokalene.

Denne boka har vært en anledning for Erwitt til å gå gjennom på nytt de bildene han tok tidlig i sin karriere, og til å avdekke betydinger som ikke var åpenbare den gang bildene ble tatt. Mesteren av modige og humoristiske, ironiske og absurde visuelle one-linere har i denne boka valgt ut bilder som er stillere, mer subtile, og som antyder at Erwitts tillit til sitt eget blikk har økt med årene. Han undersøker og utfordrer her hvordan hans yngre selv så på verden.

Boka er et lyrisk portrett av Brooklyns Prospect Park sånn det ser ut gjennom Rozovskys studier av dens besøkende, som alle søker tilflukt fra støyen fra byen utenfor. Frøet til ideen ble sådd for ti år siden da Rozovsky tok en liten motorbåt rundt på parkens sydlige innsjø. Flytende langs den trekledte bredden så hun det som først føltes som en luftspeiling - familier, elskende, venner, et mangfold av kulturer og etnisiteter - som alle delte samme sted og samme øyeblikk. Den arketypiske amerikanske smeltedigelen som strakte seg som et panorama i dette utjevnende rommet, som en visuell virkelighet.

Rozovskys fargefotografier fanger samspillet mellom by og natur, og skaper en visjon av parken som et demokratisk og nærende offentlig rom, et sted hvor landskapet og årstidene danner et skiftende bakteppe til en kompleks sosial virkelighet.


 

Nick Meyer vokste opp i en liten mølleby vest i Massachusetts, og siden oppveksten hans har byens terreng vært i forandring, med hus og butikker kontinuerlig bygget, revet og gjenoppbygget i tomrommet som sto igjen etter oppløste industrier. Boka dokumenterer en by fanget mellom ambisjon og nedgang, en dypt personlig fortelling som avdekker de kampene, de opprørene og det hverdagslivet som fins på et sted som fra utsiden ser stillestående ut. Erfaringene som er avbildet her er fremmedhet og tilhørighet: endringsrytmen kan være gjenkjennelig men parameterne har endret seg, med opiodavhengighet og økonomiske kriser som kommer i tillegg til den jevne duren av avindustrialisering og definerer den dyptliggende flyktigheten.

Meyers hjemby blir et rom med mange lag, poetisk og ofte spøkelsesaktig, litt som T. S. Elliotts The Waste Land og William Carlos Williams' Paterson. Perspektivene skifter mellomfortid og framtid, ansikt og landskap, teksturdetaljer og vide tablåer, og krever en ny oppfatning av hva som er "lokalt": hva som gjør et sted til et sted innenfor det homogene landskapet i en postindustriell hovedstad, og hvilken holdning eller grad av nærhet som kan avsløre det.

 

Maiko Haruki er en lovende kunstner, som eksperimenterer med film for å oppnå nye uttrykk i fotografiet. Hun under- og overeksponerer med vilje, noe som gjør bildene nesten helt sorte eller hvite . Og i mørkerommet flytter hun negativene rundt, og printer de blanke partiene mellom negativene som elementer i bildet. På sin siste utstilling på galleri Taro Nasu (Tokyo), fordypet hun sin utforskning av akten å se til neste nivå, hvor hun skapte et gravitasjonsfritt rom, hvor man opplever en nesten flytende følelse.