”Julian Assange is seeking your protection.”

Dette var overskriften på en e-post som FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, mottok i desember 2018.

Til å begynne med tok ikke Nils Melzer denne forespørselen på alvor, da han i likhet med mange andre oppfattet Wikileaks-gründeren som en voldtektsmann. , spion, hacker og narsissist. . Men noen måneder senere ble han motvillig tvunget til å revurdere synspunktene sine.

Etter å ha gått gjennom tusenvis av sider med dokumenter, konkluderte han med at de fire direkte involverte statene - Ecuador, Storbritannia, Sverige og USA - helt klart engasjerte seg i " politisk forfølgelse, alvorlig rettslig vilkårlighet og forsettlig tortur og mishandling.”

For ytterligere å undersøke mistankene grep Nils Melzer offisielt inn overfor de berørte regjeringene, men de nektet å samarbeide med ham i samsvar med hans FN-mandat. Så bestemte han seg for å gjøre omstendighetene som ligger til grunn for hans alvorlige anklager allment kjent i form av en bok.

I Fallet Julian Assange forteller Nils Melzer den forbløffende historien om hvordan fire demokratiske stater gjennom sine regjeringer, myndigheter og sikkerhetstjenester og ved hjelp av lydige medier, i mer enn ti år og med nesten alle tenkelige midler, jager og prøver å få en keitete journalist til taushet. Som om de fulgte det amerikanske etterretningsselskapet Stratfors sin anbefaling fra 2010 om at Julian Assange skulle drives «fra land til land, gjennom alle mulige anklager de neste 25 årene».

Oslo er en by i forandring. Bare i løpet av det siste tiåret har en rekke nye områder, bydeler og signalbygg dukket opp. Men én ting ser ut til å holde seg stabilt - mannsdominansen. Det er fremdeles åtte ganger flere menn enn kvinner som har fått en gate oppkalt etter seg i hovedstaden, og de fleste byster og statuer forestiller menn.

I denne feministiske guiden kan du lære om de kvinnene som allerede har fått gater oppkalt etter seg. For hvem var egentlig Anna Pleym på Stovner? Eller Erika Nissen på Torshov? Og hvorfor har det unorske navnet Ruth Reeses plass havnet på Grünerløkka? I tillegg har forfatterne tegnet et fiktivt kart, ett der kvinnene ikke er i mindretall: Slik kunne Oslo sett ut dersom menn ikke hadde skrevet historien og gitt gatene navn. Da ville kanskje Hegdehaugsveien hatt navn etter Amalie Skram, mens Jacob Aals gate ville blitt kaldt Ellen Gleditsch' vei. Og hver 17. mai ville vi ha sett tusener av skolebarn spasere jublende oppover Aasta Hansteens aveny opp mot Slottsplassen.
 

Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3 av Kira Jarmysj er en varm og underholdende oppvekstroman - og en sterk historie om å være ung kvinne i dagens Russland.

En time-out på ti dager er kanskje nettopp det Anja Romanova trenger for å få orden på et par ting i livet. Som for eksempel det forvirrende trekantforholdet til Sasja og Sonja, eller den mislykkede karrierestarten i Utenriksdepartementet. De ti dagene må imidlertid tilbringes i en celle med fem andre kvinner. Blant dem er Maja, som investerer i tuning av bryst og rumpe, Natasja, som har sonet i en ekte fangeleir, og Ira, som bytter sex mot øl og vodka. Selv er Anja dømt for å ha oppfordret til en ulovlig politisk demonstrasjon.

Seks liv kolliderer i et fengsel i Moskva, eksplosivt og noen ganger komisk, i en roman som gjenspeiler dagens Russland i landets fulle motsetning. Her er fattigdom og rikdom, protestvilje og Putin-troskap, flytende identiteter og kjønnskonservatisme. Mens én drømmer om bokhvete, savner den andre Karibia.

Kira Jarmysj (f. 1989) er mest kjent som Aleksej Navalnyjs pressetalskvinne. Hennes debutroman Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3 er skrevet med følsomhet og vidd - og med kraften og raseriet til den nye generasjonen av russere som tross alle tilbakeslag er de som eier fremtiden.

Vi tar demokratiet for gitt. Det bør vi ikke gjøre.

I stigende grad er styreformen under angrep fra Vestens egne eliter, som tvinger gjennom upopulære politiske løsninger på bekostning av folkeviljen.

Med sin unike erfaringsbakgrunn fra norsk og internasjonal politikk, har professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary spesielle forutsetninger på å forklare et av vår tids aller viktigste politiske spørsmål: Polariseringen mellom folk og elite. Med eksempler fra både Norge og utlandet viser hun hvordan sunn uenighet ødelegges av offermentalitet og moralisme. Vestlige politikere har fjernet seg fra velgerne i spørsmål som innvandring, familiepolitikk og overnasjonale løsninger uten demokratisk forankring.

Denne boken er skrevet av en bekymret europeer, som kjenner kontinentet bedre enn de aller fleste. Matlarys løsning er å vende tilbake til klassiske dyder som mot, frihet og demokrati. For det er folket som skal styre seg selv, ikke internasjonale eliter eller organisasjoner. "Demokratiets langsomme død" er både en kjærlighetserklæring til et kontinent med dype utfordringer og en brannfakkel i norsk politisk debatt.

I Skolevegringsmysteriet forsøker Gaute Brochmann og Ole Jacob Madsen å forstå skolevegring som fenomen. Hva er det som skjer i familiene våre, på skolene og ellers i samfunnet som gjør at noe som var så selvsagt for bare en generasjon siden er i ferd med å bli så umulig for så veldig mange?

Før gikk alle på skolen. Flinke og mindre flinke. Nevenyttige og grublere. De som hadde det bra hjemme, og de som ikke hadde det. De som spilte fotball i friminuttene og de som røyka bak trafoen.De aller færreste syntes riktignok det var noe særlig gøy, og alle hadde ting de mislikte: Fra sure lærere til dumme medelever. Fra vanskelige fag til det å måtte sitte stille på en stol dagen lang. Allikevel troppet vi opp, alle som en. Dag etter dag, år etter år.

I dag er det ikke slik.

Et stort og økende antall norske barn og unge går ikke på skolen. De vil. Men klarer ikke. Fenomenet har forplantet seg fra videregående skole via ungdomsskolen til barneskolen og kalles «skolevegring», og fagmiljøene er enige om at dette er blitt en betydelig folkehelseutfordring.

Hva i all verden skyldes denne utviklingen? Og hvorfor ser vi denne komme akkurat nå?

Menneskene i Åtte står på kanten av stupet, på hver sin måte. De møter sine drifter, sin eiesyke, misunnelse og grådige kjærlighetslengsel. Ved å lage bilder av seg selv i andre kan de kanskje unngå seg selv?

Ingunn Bjørkli har tatt navnet Aurora Irene Høst på sosiale medier og håper å ha slettet Ingunn for godt.

Billedkunstneren blander noe uventet inn i malingen og begynner å røyke på balkongen - for å kjenne at hun puster, at det river i brystet?

Reidunn Østby får en venn på yogaen som gir gaver og vil komme nærmere enn Reidunn liker.

Åtte er Gine Cornelia Pedersens første novellesamling.

I sin romandebut skildrer Elin Persson tre unge skjebner på et usentimentalt, verdig og medmenneskelig vis. Og lesehjertet brister.
Rebecka er ny i jobben på asylinstitusjonen for enslige mindreårige flyktninger. Hun vet ingenting om integrering, men det gjør ikke noe. Det eneste som kreves, er at man er god til å følge instruksjonene. Rebecka får ansvaret for tre unge afghanske gutter. Ahmed danser med hoftene, Hamid har brevet fra UDI liggende på nattbordet, og Zaher trasker stille rundt i gangene med sine glitrende plastsandaler. Rebecka forsøker å opprettholde en slags distanse, men det er vanskelig når det er ekte liv, skjebner og følelser på spill.

«Dra til Cuba,» sier turistene, «før det er for sent.» «Øya forandrer seg,» sier ekspertene. Men da den norske sosialantropologen Ståle Wig flyttet til Havanna og begynte å kjøre taxi, oppdaget han en annen historie.

Havanna Taxi er den sanne fortellingen om tre enkeltmennesker og en drosje, i skyggen av de store hendelsene på Cuba de seneste årene - tilkoblingen til internett, åpningen mot USA og Fidel Castros død.

Norjes, Linet og Catalina vil gripe mulighetene som nå oppstår. Norjes starter en blogg og kritiserer myndighetene, Linet øyner muligheten for å komme seg ut av depresjon ved å ta et kurs i bedriftsøkonomi, og partikvinnen Catalina vil slå seg opp som taxi-eier sammen med forfatteren. Snart merker de hvordan deres drømmer og initiativ støter mot gamle, inngrodde strukturer. Cubas store forandring er ikke hva den utgir seg for.

Vi klarte å sende et menneske til månen før vi kom på ideen om å sette hjul på en koffert. Hvordan er det mulig? Svaret er så enkelt at det lett blir oversett: det handler om kjønn. For bare et halvt århundre siden var det utenkelig for en mann å ikke bære sin egen koffert.

Katrine Marcal er svensk og bosatt i London, og hun har fått strålende anmeldelser av denne boka der hun stiller spørsmål ved dominerende ideer om økonomi og teknologi. Med dypdykk i alt fra hvalfangst og romdrakter til klimatrusler og kunstig intelligens, viser Katrine Marçal hvordan grunnleggende ideer om maskulinitet og femininitet har formet fremveksten av det moderne samfunnet.

Denne boka er lettlest, underholdende og kunnskapsrik, og den er for deg som er opptatt av innovasjon, økonomi og feminisme, og forfatteren viser hvordan vi kan (og bør) tenke nytt om kjønn når fremtidens samfunn og teknologier bygges.

Hvordan har egentlig barna det etter et samlivsbrudd?

Nesten ingen barn vil at mor og far skal skille seg. Barna bærer med seg foreldrenes brudd resten av livet, og det påvirker deres egne forhold som voksne. I denne boken lar Sanna Sarromaa skilsmissebarna komme til ordet med sine historier.

I boken får vi vite hva de voksne gjorde riktig og hva barna skulle ønske at foreldrene hadde gjort annerledes, da familien ble oppløst. Men skilsmisse er ikke alltid noe negativt, og forfatteren viser de mulige positive sidene ved å ha skilte foreldre. Her får du også høre om erfaringer fra voksne som skulle ønske at de var skilsmissebarn. Deres opplevelser fra et vanskelig familieliv kan kanskje gi svar på når man bør gå fra ektefellen for barnas skyld - og for sin egen.

Historiene og erfaringene til barn og voksne i Skilsmissebarna berører mange. Over 40 prosent av alle ekteskap som inngås i Norge i dag, ender i skilsmisse. Sarromaa skriver åpent og ærlig om et tema det kan være vondt og vanskelig å snakke om.

Jeg så henne den natten er en roman om noen år i livet til den eksentriske adelskvinnen Veronika Zarnik. Vi får historien hennes fortalt gjennom fem forskjellige karakterer, som også snakker om seg selv, så vel som den urolige tiden før og under andre verdenskrig i Slovenia. Veronikas affære med ridelæreren Stevan er starten på en sterk historie om en ung kvinne som ønsker å distansere seg så mye som mulig fra krigen, fortsette å «bare leve». Hun forsvinner på mystisk vis. Viktige hendelser og detaljer avdekkes også av Veronikas mor, den trofaste tjeneren Jozi, en tysk legevenn og den forræderiske Jeranek.
Jeg så henne den natten er en roman om vennskap og svik, håp og skyld, om krig og fred og umulig kjærlighet.

Fra forfatteren av Vernon Subutex-bøkene kommer en forrykende tekst om feminisme, sex, makt og kjønn.

King Kong-teori er en kraftfull, provoserende og personlig beretning som springer ut fra Despentes' egne erfaringer med prostitusjon, voldtekt og simpelthen det å være kvinne. Her knuser hun vante oppfatninger og tvinger oss til å se på våre egne tilstivnede holdninger - også de feministiske.

King Kong-teori er en selvbiografi og et manifest som maner til opprør - dette er Despentes' mest elskede og utskjelte verk.

H of H Playbook is an explosion of thought, in drawings and language, about a Greek tragedy called Herakles by the 5th-century BC poet Euripides. In myth Herakles is an embodiment of manly violence who returns home after years of making war on enemies and monsters (his famous “Labors of Herakles”) to find he cannot adapt himself to a life of peacetime domesticity. He goes berserk and murders his whole family. Suicide is his next idea. Amazingly, this does not happen. Due to the intervention of his friend Theseus, Herakles comes to believe he is not, after all, indelibly stained by his own crimes, nor is his life without value. It remains for the reader to judge this redemptive outcome. 

Most people assume racism grows from a perception of human difference: the fact of race gives rise to the practice of racism. Sociologist Karen E. Fields and historian Barbara J. Fields argue otherwise: the practice of racism produces the illusion of race, through what they call “racecraft.” And this phenomenon is intimately entwined with other forms of inequality in American life. So pervasive are the devices of racecraft in American history, economic doctrine, politics, and everyday thinking that the presence of racecraft itself goes unnoticed. That the promised post-racial age has not dawned, the authors argue, reflects the failure of Americans to develop a legitimate language for thinking about and discussing inequality. That failure should worry everyone who cares about democratic institutions.

The fate of the world’s coasts rests on a knife edge as global warming melts ice sheets and glaciers from the Alps to the Andes. The choices we make now will determine whether oceans rise by a coast-swamping 1 metre by 2100 or whether we can save our coastal communities.

From the glaciers of Antarctica and the high Andes, to the small island states of the Pacific and the coastal cities of Miami, New York, Venice and Rotterdam – Alister Doyle tracks the thaw that threatens life as we know it, shining a light on the most vulnerable people at the shoreline who are already moving inland, on the scientists puzzling about what is going on, and on the ideas about how to limit the damage.