Bill Bryson, forfatteren av noen av nittitallets morsomste reiseskildringer, tramper inn i populærvitenskapen.

Bryson dekker det meste fra Big Bang til sivilisasjonenes framvekst, og klarer å gjøre astronomi, kjemi, geologi og biologi til spennende fag også for ikke-spesialister. Han konsentrerer seg like mye om hvordan vi vet det vi vet, som om hva vi faktisk vet, og knytter kompliserte fenomener til de underlige, eksentriske, besatte, konkurransegale og tullete forskerne som på forskjellige måter bidro i kunnskapsutviklingen.

Hele det filosofiske foretak som kalles tysk idelisme - vi inkluderer for korthets skyld han som beredte grunnen for idealismen, men som kan hende selv ikke hører hjemme i dette selskap, Immanuel Kant - har i grunnen ett mål for øye: å produsere et fornuftig begrep om frihet. Det kunne idealistene kun lykkes med dersom de klarte å gjendrive den såkalte nominalisme. Hva nominalisme er: en senmiddelaldersk filosofisk skole ifølge hvilken fornuften riktignok er fornuftig, men ikke nødvendigvis virkelig; den produserer et system av navn, men hvem vet om disse navn korresponderer med noe virkelig? Frihet må senere og moderne nominalisme som følge(la oss si Max Weber) forstås som muligheten for å velge etter forgodtbefinnende (en drink kanskje?), dvs. ufornuftig og villere enn et esel stående ubesluttsomt mellom to sekker korn. Det er genuint ufilosofisk. Hegel måtte derfor bevise at friheten, som umiddelbart oppfattes som noe subjektivt (min alene), kun kan realiseres, og også virkelig vil være realisert, dersom den formidles gjennom objektive institusjoner. Den virkelige frihet finnes altså kun der hvor det allerede eksisterer familie, handel (borgerlig samfunn) og stat. Rettsfilosofien, først utgitt som forelesningskompendium i 1821, er denne bevisførsel. Boken er oversatt av Dag Johnsen, som også har skrevet forordet.