For 25 år siden ble den psykiatriske reformen gjennomført. Et av hovedmålene var å gi de alvorligst syke et bedre liv. De store mentalsykehusene ville bli stengt, de syke ville bli rehabilitert og bli en del av samfunnet. Ideen var god. Men ingen visste hvordan dette ville oppnås i praksis. En kombinasjon av økonomiske innstramninger og mangel på kunnskap på alle nivåer gjorde at mange i stedet endte opp i et vakuum av kommunal ressursknapphet.

De umulige er en liten gruppe. Den mest sårbare av dem finnes fremdeles i institusjoner uten innsyn. Stemmene deres er svake, og verken de eller deres sosiale nettverk kan endre situasjonen. Hvordan kunne dette skje? Anna Fredriksson og Åsa Moberg forteller oss hva som skjedde i årene etter den psykiatriske reformen. Hva kommer det av at det igjen er så mange mangler? Hvordan kan det bli bedre i fremtiden?