Forlagets omtale:

"Retten til Latskap (1883) er Lafargues mest kjente og beryktede skriftstykke, hvor han går til frontalangrep på borgerskapet (og kapitalistene) ved å latterliggjøre en av deres kjerneverdier: arbeidsetikken, ved å hevde at arbeid ikke er et gode og en berikelse, men en pest og en plage som gjør arbeideren om til en (lønns)slave. Det er ikke bare borgerskapet (og kapitalistene) Lafargue svinger sin pisk over, men like mye arbeideren som begjærer sin egen ufrihet, sitt eget slaveri og sin egen underkastelse på masochistisk vis ved å kreve ‘rett til arbeid’. Resultatet av dette umettelige begjæret etter  arbeid skaper i sin tur en overproduksjon av varer som markedet flommer over av. Dette vareberget må kapitalistene finne et marked og en avkasting for. Men om markedene er fulle, vil opphopingen av varer – og desperate vareeiere – til slutt ende i handelskrig. Svaret på (det destruktive) begjæret etter arbeid, er å hevde at arbeid ikke er et gode en skal begjære, men en forbannelse som skaper lidelse både for kropp og sjel, og som er noe en bør unngå for enhver pris. Disse tankene var  selvfølgelig uholdbare for borgerskapet (og kapitalistene), men òg for arbeidsorganisasjonene som i 1848 kjempet fram ‹Retten til arbeid›, som ‹Retten til Latskap› er en polemikk mot.

Om mennesket i det hele tatt skulle arbeide, hevder Lafargue, er det ikke mer enn maks tre timer per dag. Resten av arbeidet skulle maskinene, disse ‘nye slavene’ ta seg av. Menneskene har viktigere ting å ta seg til (under sin knapt tilmålte tid på jorden) enn å arbeide – enn å være frivillige slaver for kapitalistene. Som retten til lediggang, glede og frihet – retten til å være lat."