I «Polymorphous Magical Substance» fotograferer Gleditsch arkitektoniske interiører med polaroidkamera. Han vektlegger de maleriske sidene ved arkitekturen, i skjæringspunktet mellom det konkrete og det abstrakte, i møtet mellom lys, farge, form og flate. Det intime polaroidformatet tillater ingen form for etterbehandling og justering i etterkant, og kan i så måte betegnes som fotografiets akvarell. Det gjengir heller ikke farger nøyaktig slik de er i virkeligheten, men skaper sitt eget fargeskjema. I utstillingen inngår fotografiene i en scenografi hvor galleriets vegger er malt med farger som ble benyttet på fasadene i den historisk viktige boligutstillingen Weissenhofsiedlung i Stuttgart i 1927. I et forsøk på å rekonstruere boligutstillingens offisielle fargeskjema, har Gleditsch undersøkt historiske arkiver og samarbeidet med profesjonelle restaurasjonskonservatorer. Igjen fremhever imidlertid Gleditsch umuligheten i det å fange eller bevare farge som et stabilt materiale. Elementer av subjektiv oversettelse ligger hele tiden nedfelt i det vi oppfatter som «sann» rekonstruksjon eller dokumentarisk gjengivelse.