Siden 1800-tallet har begrepet «fremmedgjøring» stått sentralt i kritiske diagnoser av den moderne kulturen. Det betegner en følelse av meningstap, av å miste seg selv i urbane og industrielle massesamfunn der mellommenneskelige relasjoner, kreativitet og frihet forvitrer. Alt fra storbyen og massekulturen via arbeidslivets mekanisering til byråkratiets utbredelse er blitt beskrevet som fremmedgjørende. Lenge spilte begrepet en viktig rolle i samfunnskritisk tenkning, i filosofi så vel som sosiologi, psykoanalyse og deler av kunstverdenen, men etter 1960-tallet har denne rollen gradvis blitt svekket. Den tysk-sveitsiske filosofen Rahel Jaeggi (f. 1967) tar her til orde for å gjenreise fremmedgjøringsbegrepet og gi det ny kritisk kraft i møte med dagens samfunn. Fremmedgjøring ruller opp begrepets idéhistorie og posisjonerer temaet i samtidige etiske og sosialfilosofiske debatter. Jaeggi identifiserer fallgruver i tradisjonen - som forestillinger om essensialisme og perfeksjonering - og viser hvordan de kan unngås på en måte som bevarer begrepets treffende samfunnsdiagnose og konkrete erfaringsinnhold. For Jaeggi handler fremmedgjøring om en bestemt opplevelse av frihetstap, forbundet med den enkeltes kapasitet til å forfølge selvdefinerte, meningsfulle mål. Slik rommer begrepet også en kollektiv dimensjon, som eksempelvis viser seg i kamp for demokratisk medbestemmelse om utformingen av offentlig rom, arbeidsliv og de materielle omgivelsene som utgjør ens umiddelbare verden.