Elise, som vi har møtt i "En del av historien" og "Det bestandige", er død. Hun tok sitt eget liv. Det kom som en overraskelse på mange. Hun var jo så glad mot slutten, virket glad. Hva skjedde med henne? Fins det noe eller noen å skylde på? Fins det plutselig noe større, noe mer gjennomgripende, som vi kan ta med oss fra Elises liv? En essens. Det hadde vært fint. Et menneskeliv er jo så uendelig stort, og likevel, når vi begynner å snakke om det, kommer vi kanskje ingen vei, husker ikke ordentlig, vet ikke, vi klarer ikke å holde på storheten i hver enkelt av oss. Hvorfor klarer vi ikke det?