Noen politiske ekstremister er voldelige, men ikke alle. Hva er sammenhengen mellom ekstreme holdninger og bruk av vold? Hvordan blir politisk voldsbruk legitimert, av ideologier, bevegelser og stater? Har alle ideologier, regimer og bevegelser det samme potensial for bruk av vold, eller er det forskjeller? Er voldsbruk først og fremst et spørsmål om taktikk eller strategi, eller har bruk av vold også en sosial funksjon? Hvordan kan vi forhindre at ikke-voldelige ekstremister blir voldelige?
Definisjoner av politisk ekstremisme har som oftest falt ned på en enkel forståelse om bruk av vold. Fra et statsperspektiv kan slike forenklinger være nødvendige for å utforme politikk. Men i et historisk og samtidspolitisk perspektiv så kan denne typen standardiserte definisjoner, som vektlegger virkemidler fremfor politiske mål, ikke bare være lite fruktbare. De kan endatil gjøre det vanskelig å oppdage og motvirke høyst reelle trusler mot det liberale samfunnet. I denne boken problematiseres derfor forholdet mellom mål og virkemidler hos politiske aktører ut fra en mer omfattende definisjon.