De druknede og de bergede blir ofte omtalt som Primo Levis etiske testament. Boken er et resultat av et liv med refleksjoner over Auschwitz og over hva som står igjen etter denne ufattelige og ubegripelige historiske hendelsen. Førti år etter den selvbiografiske mesterverket Hvis dette er et menneske og etter flere tiår med formidlingsarbeid som tidsvitne må Levi ha kjent et sterkt behov for å trenge enda dypere inn i analysen av utryddelsesleirenes vesen. Levis bok dissekerer Auschwitz som organisasjon med noen spesifikke kjennetegn. Han skriver seg stadig lenger inn i de store spørsmålene som aldri slapp taket i ham: Hvordan fungerte Auschwitz? Hva slags menneskelige mekanismer var virksomme for å få utryddelsesleiren til å fungere? Hvordan ble fangene brukt? Hvem overlevde, hvem ble i stand til å bære vitnesbyrd? Hvordan fungerer minnet? Hvordan kan vi forstå de overlevendes skamfølelse? Dette er et mesterverk over de fryktinngytende mekanismene som betinga holocaust, for som Levi skriver i boka, de som overlevde og kunne skildre uhyrlighetene, de hadde uten unntak privilegier og fordeler som milloner av døde ikke hadde.