Elisabeth Meyer (1899-1968) er en sjelden skikkelse i det norske kulturlandskapet. Som ung kvinne, journalist og fotograf reiste hun alene i Persia og India på 1920- og 1930-tallet og skrev portretter av Atatürk og Gandhi, lenge før de ble ikoniske figurer på verdensscenen - og lenge før det var vanlig at kvinner rapporterte fra den store verden der ute. Meyer publiserte regelmessig artikler og fotografier i Aftenposten, Urd og Magasinet for alle og utga blant annet bøkene En kvinnes ferd til Persia (1930) og En kvinnes ferd gjennem India (1933). I de drøye tretti årene hun var aktiv, laget hun reportasjer fra Norge, Norden, ulike land i Europa, Iran, Irak, Syria, India, Mexico og Alaska m.fl. Meyer arbeidet hovedsaklig som reportasjefotograf og skrev sine egne artikler. De fotografiske motivene beskriver de samfunnene hun oppsøkte og byr på levende skildringer av både mennesker og miljø.

Fra Meyers død i 1968 frem til år 2000 var arkivet etter henne en godt bevart hemmlighet. Det ble oppbevart i en garasje hos en privatperson, og Meyer var nær ved å bli glemt. Våren 2000 ble Preus museum kontaktet av den daværende eieren, som ønsket å donere arkivet til museet. Arkivet etter Meyer gir oss en enestående mulighet for innsikt i en viktig del av norsk fotohistorie. Det består av ca. 50 000 fotografiske objekter, 600 private brev, utkast til artikler, notater og så videre, noe som til sammen gir et unikt innblikk i Meyers liv og profesjonelle virke. I denne boken følger vi henne på noen av hennes viktigste reiser, vi møter hennes egen stemme underveis, og ikke minst kan vi følge utviklingen av hennes fotografiske kunstnerskap fra reportasjefoto til et mer modnet og selvstendig fotografisk uttrykk.