Marcel Schwobs novelle fra 1896 gjenforteller middelalderlegenden om da rundt 30.000 barn fra alle land utvandret til Det hellige land. De reiste til havet, som istedenfor å skille seg og la dem marsjere til Jerusalem, leverte dem til kjøpmenn som solgte dem som slaver i Tunisia eller til en druknedes død. Det er en grusom og sorgfull fortelling som blander historie og legende, som blir formidlet gjennom stemmene fra åtte forskjellige hovedpersoner: en goliard, en spedalsk, pave Innocent III, en klerk, en kalandar, og pave Gregory IX, samt to av de marsjerende barna, hvis naive tro til slutt forvandles til økende frykt og dødsangst.

Selv om det er en historie fra det tidlige trettende århundre, presenterer Schwob det gjennom en moderne ramme med skiftende perspektiver og fragmenterte sammenhenger. Det er en historie fortalt av mange, men ennå forstått av få, en mosaikk som omgir et tomrom, og beskriver en verden der uskylden må gå til grunne.