Her fortelles den storslagne, begivenhetsrike og blodige historien om Det bysantinske riket, fra dets begynnelse i år 330 e.Kr., da Konstantin den store flyttet keiserrikets hovedstad fra Roma til en gammel gresk havneby i Lilleasia, Bysants, senere kalt Konstantinopel, og i dag Istanbul. Vi følger historiens første (og lengste) kristne herredømme gjennom århundrers vekst og fremgang, til de siste heroiske dagene da Bysants måtte se seg endelig slått av tyrkerne, i 1453.

Den bysantinske kulturen, med sin skjønne billedkunst, sine mosaikker og ikoner, sin praktfulle arkitektur og sin særpregede kirkemusikk og retoriske tradisjon, begynte sin blomstring i det vi tenker på som folkevandringstiden og fortsatte å blomstre i Europas middelalder og langt inn i renessansen. Samtidig med voldsomme indre og ytre stridigheter, og opprivende motsetninger mellom ulike fortolkere av kristendommens sanne natur, leste man fortsatt i Bysants de gamle greske filosofer og vitenskapsmenns skrifter, og man videreførte antikke tradisjoner innen kunst og tenkning.

Det er en myte at antikken gikk tapt etter Hellas' storhetstid og Romerrikets undergang. En slik antagelse bygger på manglende kjennskap til den rike bysantinske kulturen, som i glansperioden spredte seg over et veldig område rundt Middelhavet.