Fusjonen av hovedstadens offentlige sykehus til ett sykehus, Oslo universitetssykehus (OUS), var i 2009 forutsatt å være selvfinansierende. I 2019 har fusjonen fått en kostnadsramme på 50 milliarder kroner og er blitt det største enkeltprosjektet noensinne på Fastlands-Norge. I Spillet om Ullevål sykehus gjennomgås denne utrolige historien kritisk. OUS-striden er en illustrasjon på en helsetjeneste som i økende grad underlegges byråkratisk styring. Byråkratene handler ikke mot politikernes vilje, for på dette feltet har de ingen betydningsfull egenvilje. Politikerne er snarere blitt en slags saksbehandlere for politikkutformende helsebyråkrater, som er fanget av prestisjen i sine egne vyer. Bokens undertittel henspiller på at Ous-fusjonen er drevet frem av et helsebyråkratisk miljø med liten sans for det åpne ordskiftet. Lenge var det bemerkelseverdig lite offentlighet rundt dette gigantprosjektet. I 2019 har det imidlertid gått opp for de fleste at OUS-ledelsen foreslo at Ullevål sykehus, landest største og fremste akuttsykehus, skulle nedlegges. Nå har den offentlige debatten nærmest eksplodert. Alvorlighetsgraden illustreres ved at sykehusets helsefaglige personell med legene i spissen massivt har advart mot nedleggelsen. Rune Gerhardsen sa om Aps kraftige tilbakegang i kommunevalget i Oslo 2019: "Ap mistet mange velgere fordi de gikk sammen med Høyre om å legge ned Ullevål sykehus. En politik katastrofe!"