Profesjonshistorier er som en norgeshistorie, beskrevet via de sentrale profesjonene som har formet det moderne Norge. I embetsmannstaten (1814-1884) var offiserene, prestene, legene og fremfor alt juristene de førende profesjoner. Venstrestaten (1884-1940) ble gjennom lærerne og lektorene skolefolkets storhetstid, men perioden brakte også frem nye faggrupper som ingeniører, arkitekter, tannleger, veterinærer og farmasøyter. I arbeiderpartistaten etter 1945 var tiden kommet for de nye samfunnsvitenskapene, anført av sosialøkonomene. Velferdsstaten var statsmakt og profesjonsmakt i gjensidig forsterkning, med sterk vekst i velferdsstatlige yrker: jordmødre, sykepleiere, fysioterapeuter, sosialarbeidere og psykologer. Også de siste tiårs oppbrudd fra arbeiderpartistaten behandles med økonomenes forskyvning fra stat til marked, og med revisorene som en ekspanderende gruppe. Hit hører også profesjonaliseringen av journaliststanden. Forfattergruppen består av historikere, idehistorikere, sosiologer, statsvitere og medieforskere.