Så lenge Agnes Møller kan huske har hun tenkt at om hun bare viker ørlite fra den rette sti, så vil slutten følge like ubønnhørlig som om hun hadde kastet seg utfor et eller annet stup. Nå er hun førtifem år og tenker at det får så være. På et eller annet tidspunkt orker man ikke lenger å ta så mye hensyn til seg selv og alle sine nevroser. Og kanskje er det derfor hun denne morgenen våkner med en mann i senga. Han heter Peter Venn, er naboen hennes, og nå ligger han der med åpen munn.