I tekstene i De små dyder forvandles små ting og personlige opplevelser - utslitte sko, sparebøsser, engelske matvaner, spaserturer i snøen - til erfaringer av stor betydning. Med andre verdenskrig og tiårene etterpå som bakteppe minnes Natalia Ginzburg barndommen i Torino. Hun funderer over barneoppdragelse, ensomhet og over kjærligheten til livet. Med tyngde og varme skildrer hun hverdager i eksil og i Roma under den tyske okkupasjonen. Hun skriver rørende om vennskap og innsiktsfullt om skriving, og festlig og skarpt om sin andre ektemann - hennes rake motsetning i nesten alt.

De små dyder gjennomsyres av klokskap, sjenerøsitet og humanisme. Tekstene er vidtfavnende, men handler dypest sett om det samme: hva det vil si å være menneske.