De var tre kilometer fra hverandre. Far og datter. Han i Auschwitz, hun i Birkenau. Mellom dem lå gasskamrene og uroen over ikke å vite hva som hendte med den andre. En dag sender faren en avrevet papirbit med noen få ord på. En uvurderlig skatt og et testament til den 15-årige datteren. Men hun husker ikke hva som sto på papirlappen. Farens siste ord til henne er tapt for alltid.

Hun overlever. Han gjør det ikke. Marceline må bli voksen med en umulig oppgave. «Livet må gå videre» er både et nådeløst krav og en absolutt nødvendighet.