Dei tre monologane i denne romanen krinsar om skilsmisse, arv og død, og måtane slike hendingar på ein paradoksal måte blir markerte på. Ei eldre kvinne talar til ei yngre i kvar del. I «Skilsmissefesten» er det Ekhindra, alle monstrer si mor, halvt slange og halvt menneske, som fører ordet. I «Arvefesten» er det Athene, krigsgudinna, gudinna for rettferdige krigar, som fører ordet. Og i «Makuleringsfesten» er det Mania, dødsgudinne og personifiseringa av galskap, som fører ordet. Alle delane er lagt til det moderne Norge.

Monologane går i eit høgt og bankande tempo, og trass i den brutale pessimismen og nihilismen som gjennomsyrer dei, der dei skildrar skinnet av sivilisasjon menneska har ikledd seg, er dei ein einaste stor fryd å lese, der dei med eruptivt språkleg overskot slår og sparkar i alle retningar.