«Er det et eget år eller sted i et menneskes liv som etter som tiden går, vil vise seg å være det viktigste? Punktet der passerens spiss kan plasseres fordi alt før peker drømmeaktig inn mot det og alt etter viser tilbake til dette sentrumet som man ikke erkjenner betydningen av før langt senere?»

Slik begynner Søren Ulrik Thomsens bok om det stedet i livet som har betydd mest for ham, nemlig Store Kongensgade 23. Han er 16 år og flytter inn til sentrum av København, han er fylt av dirrende forventninger og klar for alt som ligger foran ham. Samtidig er hans mor sterkt deprimert og har lange opphold på psykiatriske sykehus. I dette spennet mellom lykke og ulykke reflekterer dikteren om livet, om hvorfor man skriver, om frykten for alderdommen, om høsten, når alt både blusser opp og dør ut. Og om en leilighet i Store Kongensgade 23, hvor forfatteren bodde i kun ett år, men som for ham, selv om det tilhører fortiden, likevel er det stedet som all fremtid vil stråle ut fra.