Ole Colbjørnsen var en av de mest sentrale skikkelsene i norsk politikk i det 20. århundre. Han søkte ikke berømmelse og ære, men fikk avgjørende betydning for samfunnsutviklingen i Norge i mellomkrigstida.

Colbjørnsen var spådd en stor karriere som vitenskapsmann og holdt som 21-åring den første forelesningen om Einsteins relativitetsteorier i Norge. Men han måtte avbryte studiene på grunn av fattigdom og sykdom og ble sterkt politisk engasjert. Colbjørnsen fulgte kommunistene, ble hentet til Moskva for å delta i arbeidet med den første 5-årsplanen, men kom i opposisjon til Josef Stalin og brøt opp.

I 1932 gikk han inn i Arbeiderpartiet og ble Martin Tranmæls nærmeste medarbeider. Ole Colbjørnsen var en av de første som så faren for at Hitler-Tyskland skulle angripe det nøytrale Norge, og kjempet en ensom kamp for opprustning helt til 1940. Da krigen kom, ledet han transporten av det norske gullet ut av landet.

Etter krigen ble Colbjørnsen antikommunist og kjempet for et sterkt forsvar. Han brakte Keynes økonomiske teorier til Norge og var mannen bak Arbeiderpartiets nye økonomiske politikk som la grunnlaget for Nygaardsvold-regjeringen.

Colbjørnsens liv er fortellingen om en stillfaren begavelse i grenselandet mellom etterretning og politikk, og om et Norge i støpeskjeen både politisk og økonomisk.