En ung kvinne ser seg lei på all tausheten rundt seg, den manglende evnen til å gjøre motstand, til å skrike ut. Hun gidder ikke mer. Dermed setter hun seg ned og skriver det hun selv har kalt en «politisk og poetisk protesttale». Noe av styrken i Det er et jeg som snakker, er at forfatteren er så konkret. I stedet for å kritisere samfunnet, legger hun hele tiden fram konkrete eksempler. Aburas er seg bevisst sin hudfarge, hun er seg også svært bevisst sin egen privilegerte rolle og posisjon i Danmark, både som forfatter og som medborger med dansk statsborgerskap i lomma. Dette er en pamflett. et rop om endring, en utfordring til å gjøre opprør, til å engasjere seg.