Lars Saabye Christensen pleier sin dødssyke far og spør om tida da farmoren bodde i Hong Kong. Faren vil ikke svare, noe som gjør at forfatteren selv tar tak i familiens historie: Fire generasjoner, to århundre, andre kontinenter. Navet er fortellerens farmor, muremesterdatteren Hulda fra Aalborg, som styrmann Christensen forelsker seg i. Kort tid senere er hun på vei til Hong Kong, alene, for å møte ektemannen som er stasjonert der. I en personlig fortelling om den unge forfatterens tilblivelse, forsøker SaabyenChristensen å finne ut mer om farmoren. Hvem var hun? Hennes liv, i motsetning til forfedrenes, ble ikke dokumentert i festtaler, hedersord, svennebrev og intervjuer. Er det mulig å skrive om en slik kvinneskjebne uten å ty til fiksjon og diktning?