I luftlinje er det ikke så lenge siden 1940-tallet. De fleste av oss kjenner noen, eller har kjent noen, som opplevde tiåret. Men siden den gang har terrenget i det moderne Norge blitt så kupert at det allikevel føles som en uendelighet siden.

I dag er vi ikke, til hverdags, i kontakt med etterdønningene av krigen, hvordan den fortsatt preget livet til folk. Men bare så det er sagt: Lars Saabye Christensens etterlengtede Byens spor er ikke en roman om krigens dager. Den er en roman om mennesker i Oslo i etterkrigsårene.

Fortellingen er lagt til tiden da Norgeshjelpen i Amerika sendte oss gaver, og da jødiske barn fra Tyskland kom hit i busser for å fetes opp. Røde Kors, som utførte et formidabelt arbeid i konsentrasjonsleirene, sto sterkere enn noen gang. I Oslo var Majorstukrysset Kirkeveiens Times Square og Akropolis. Der lå det så mange bakerier med en duft av nystekt brød i luften at fuglene ble mette bare av å fly med åpent nebb. Dette var tiden hvor byggingen av Rådhuset gikk inn i sluttfasen, bygningen som på folkemunne ble kalt «brunosten».