Camus' flittig leste klassiker fra 1942. Camus tar her et oppgjør med den den religiøse eksistensialisme fra Kierkegaard og den ateistiske eksistensialisme fremført blant annet av Jean-Paul Sartre - de er begge åndelige sykdommer. I stedet fremhever han en gresk-inspirert humanisme som et ideal for den menneskelige livsform. Oversatt og med etterord av Bernt Vestre.

Nr. 18 i Cappelens upopulære skrifter.