Aapo Huhtas bilder fra den namibiske ørkenen vurderer hva som står igjen når alt det vi tenker vi vet om oss selv, om det menneskelige samfunnet, er strippet bort. Selve stedet, en vidstrakt tomhet som truer med å sluke alt den berører, er både katalysator for dette tapet, og dets endelige manifestasjon. Å bruke steder for å reflektere over menneskelige erfaringer er en lang tradisjon i kunsten, og Huhtas bilder hører helt klart til i denne tradisjonen, ikke minst fordi de er bilder av følelser som unnviker enkel beskrivelse eller dokumentasjon. Han viser en imaginært ladet serie med møter for å vise fram de symbolske eller metaforiske aspektene ved dette virkelige stedet, så det i sin effekt blir en scene hvor et drama som både er personlig og globalt spiller seg ut. På samme måte er tittelen, Omantanangole, et lokalt ord som viser til et luftspeilingsfenomen, noe som virker reelt, men egentlig bare er en illusjon, skapt av de spesielle forholdene i ørkenmiljøet. Det forteller oss at vi har kommet til et sted hvor "normale" erfaringer i kropp og sinn ikke lenger gjelder.

"Selv om våre omgivelser er både kaotiske og ødelagte, er det mulig å skape fotografier som viser dem som både fullkomne og uberørte, så langt fra hva de er i virkeligheten. Likevel - i det korte øyeblikket som fanges av kameraet, var ikke den følelsen av fullkommenhet sann, i et flyktig øyeblikk? En flyktig lykksalighet som kan oppløses like fort som dem oppsto." - Aapo Huhta (vår oversettelse fra engelsk)