I dag er mesteparten av musikken vi hører sammenpresset til en brøkdel av den originale lydkvaliteten, mens analoge mesterverk står og samler støv i plateselskapenes dype kjellere. Når disse innspillingene forsvinner, mister ikke musikkinteresserte bare en samling med noter. Vi mister romslighet, bredde i lydlandskapet og evnen til å høre og føle et pling fra en triangel eller et plukk på en gitarstreng, hver med sin egen resonans og harmoni som sakte glir inn i stillhet. Musikken blir frastjålet sin opprinnelige kvalitet - sammenlignet med de rike, varme lydene som musikerne hører i studio, opplever lytterne lydene som gromsete og flate. Det trenger ikke å være slik, men plate- og teknologiselskapene antar at de fleste lyttere er fornøyde med disse lydsporene med lav kvalitet. Vi er i ferd med å miste kunsten til fordel for bekvemmelighet. Men Neil Young gir ikke opp uten kamp.