Typografien har gjennomgått mange stilendringer gjennom tidene, påvirket som den er av tekniske og samfunnsmessige forandringer. Men mens tidligere epoker i boktrykkerkunstens historie – som barokken og jugend – i dag blir sett på som karakteristiske uttrykk for sin tid, har typografien i viktoriatida på slutten av 1800-tallet altfor lenge blitt vurdert nærsynt med vår tids nøkterne briller, og fordømt. Siste del av 1800-tallet var en periode da all formgiving, for eksempel arkitekturen, la sterk vekt på det dekorative. Typografien var naturligvis ikke et unntak, og ble i perioden preget av de to stilretningene historisme og den frie retning.

Ettertidas dom over siste del av 1800-tallet har vært at det var en typografisk nedgangstid. Men den norske faglitteraturen har i liten grad undersøkt det trykte materialet fra denne perioden og boktrykkerfagets stilling. Etter en gjennomgang av fagtidsskrifter, person- og bedriftsarkiver og mye trykt materiale, er Da typografien ville være kunst en helt ny og grundig dokumentasjon av århundret.

Ved å vurdere periodens grafiske materiale på dets egne premisser, hevder boka et annet syn enn det som har vært vanlig i faglitteraturen. Skriftstøperiene hadde et rikt tilbud av skrift og ornamenter i tråd med den rådende smaken, og typografene tok i bruk nye grafiske teknikker og muligheter til å skape virkningsfulle og raffinerte trykksaker på det stadig viktigere annonse- og aksidensområdet. Også konkurransen fra det nye litografifaget var avgjørende for den retningen typografien tok. Dette var ingen nedgangsperiode, men det rådet et annet syn på kvalitet, estetisk og funksjonelt, enn i dag.