Feministisk filosofi møter familiememoar i en fersk essaysamling fra Siri Hustvedt. Hennes nådeløst nysgjerrige sinn og vidstrakte intellekt vises for fullt i denne fantastiske nye essaysamlingen, hvis emner spenner fra hukommelsens natur - til arvemateriale , kunstens kraft gjennom tragedier, kvinnehat, morskap, nevrovitenskap og om bøkene vi leser under en pandemi. Med utgangspunkt i familiehistorie så vel som sitt eget liv og egne erfaringer, er boka en intellektuell reise som både er personlig og universell. Til syvende og sist minner boka oss om at grensene vi tar for gitt - mellom oss selv og andre, mellom kunst og betrakter - er langt mindre stabile enn vi forestiller oss.