Det merkelige med Louise Glücks poesi at den er vanskelig å samle. For hver nye bok har hennes drivkraft for å etterlate seg det som kom før blitt sterkere, blikkets kraft er festet på det som ennå ikke kan forestilles. Hun oppfant en form for å imøtekomme dette behovet: diktsekvenser i boklengde, som et landskap sett ovenfra. Fra begynnelsen (”Come here / Come here, little one”) har Glucks stemme snakket til oss med en villedende enkelhet, diktene i linjer så tydelige at vi ikke ser veven mellom de.