Av de tre dominante ideologiene i det 20. århundre - fascismen, kommunismen og liberalismen - er det kun sistnevnte som fortsatt står. Dette har skapt en særegen situasjon hvor liberalismens talsmenn har en tendens til å glemme at det er en ideologi, og ikke den naturlige endestasjonen for menneskelig politisk evolusjon. Som Deenan argumenterer, er liberalismen bygget på en grunnlag av motsetninger: den snakker om like rettigheter mens den fremmer uforlignelige materielle ulikheter; dens legimitet hviler på samtykke, men motvirker borgerlige forpliktelser til fordel for privatisme; og i jakten på individuell autonomi har den gitt anledning til det mest vidtgående, omfattende statssystemet i menneskets historie. Her gir Deneen en advarsel om at sentripetalkreftene som nå er i gang i vår politiske kultur, ikke er overfladiske feil, men inneboende egenskaper i et system hvis suksess genererer sin egen fiasko.