Ala Bashir var i over tjue år medlem av Saddam Husseins legeteam -
uten å ha bedt om det, og uten å kunne si nei. Som
billedkunstner nøt han diktatorens gunst, men han var også
respektert og hadde utstillinger i Vesten. Han var en av Saddams utvalgte,
men var samtidig i praksis bundet på hender og føtter. Her
beretter han om Iraks historie, om Saddam og om noen av Saddams
nærmeste, slik han opplevde dette fra sin priviligerte posisjon.
Fortellingen viser den vilkårlige avstanden mellom tilværelsen
på solsiden og det ytterste mørket, og hvor liten kontakt
regimet hadde med virkeligheten og med landets befolkning.