Marmor er muligens et systemdikt, prosaisk i tonen, definitivt beskrivelse av en klassisk reise, om ikke nødvendigvis med et reisemål avtegnet på kartet. Boken risser opp en biltur gjennom Italia, med et reisefølge som like gjerne kan være forfatterens kone, en del av det latinske alfabetet eller en måte å bruke språket på. Det handler om brudd – i relasjonen, i steinen, i historien. Avreisen, reisen og hjemkomsten møtes og tvinnes omkring en bevegelse som kanskje mer enn noe annet er en tilnærming til det tragiske, til tiden som byggestein.