I denne filosofiske og politiske kommentaren til den pågående arabiske våren, setter Alain Badiou hendelsene inn i en større historisk sammenheng og trekker paralleller til de europeiske revolusjonene i 1848. Begge revolusjonene ble ført mot despotiske regimer holdt oppe av finansielle oligarkier, og begge kom på tidspunkter da man trodde en revolusjonær æra var over - 1848-revolusjonene etter Napoleons nederlag i 1815 og den arabiske våren etter Sovjetunionens fall i 1989. Badiou ser her først og fremst på hvilket frigjørende potensial opprøret bærer med seg.