Kjemper med Christopher Nielsens Jazzbasillen om å være den beste norske tegneserien noensinne. Vanskelig å si om den er en parodi på Øvre Richter Frichs roman ved samme navn, eller om det var slik Øvre så det hele for seg. Her er det ingen middelvei, ingen kompromisser. Serien er i svart-hvitt, ingen gråtoner har sluppet til.